Home
spacer spacer spacer spacer
spacer
Send artiklen til en venUdskriv siden 
 

Djærve pikstormere og ureflekterede hvordan-mænd

 

Den norske mandeforsker Jørgen Lorentzen har på Forum's opfordring kastet et kritisk blik på de to mandebøger "Hvordan mand" og "Pikstormerne". Han både forundres og begejstres og perspektiverer sine tanker ikke mindst set i et nordisk perspektiv.

 
 
FORUM/Oslo 28.9.2000 Bravo! Endelig! Jeg er begeistret. Jeg har nettopp lest en ny bok i den alt for lange serien av bøker av kvinner og menn som skriver om seg selv, og jeg er endelig blitt begeistret. Det skulle altså en pikstormer til for å gi meg intellektuell reisning.

Den nylig utgitte antologien Pikstormerne er såvidt meg bekjent den sjette antologien (en svensk, to norske og tre danske) i det som har vist seg å bli en fellesnordisk grassbrann innen kjønnsdiskusjonen. Ikke siden Bjørnstjerne Bjørnson skrev dramaet En handske, og med det satte i gang den store nordiske krigen om seksualmoralen i 1880-årene, har Norden opplevd noe lignende. Denne gangen var det en stim av svenske kvinner som startet balladen med boken Fittstim.

I tre år har jeg nå lest hva unge kvinner og menn mener om kjønn, feminisme, likestilling og kanskje fremfor alt om hva de mener om seg selv som kvinne (jente) eller mann (gutt). Og endelig er jeg rett og slett blitt begeistret.
Men la meg nå ikke gå for fort fram. For i den siste uka har jeg nemlig lest begge de to danske antologiene skrevet av danske menn som en reaksjon på ungfeministdebatten. Og først leste jeg Hvordan mand.

Mennene i Hvordan mand er tydelig provosert av de kvinnelige feministantologiene. Slik det heter i baksideteksten: "Et manifest fra en gruppe mænd der ikke gider høre mere vrøvl". På en dårligere måte kan man vel knapt selge seg selv. Men ikke bare det, det er en meget vanskelig oppgave å skrive godt med utgangspunkt i en slik følelse (å være provosert) eller selvbevissthet (nå skal det bli slutt på all vrøvl). Derfor er antologiens første essay kanskje det beste uttrykket for essensen i Hvordan mand. Her skriver Oliver Stilling at han dessverre ikke kan delta i antologien, han har nemlig ikke noe å si til denne debatten. Som han skriver: Jeg har gransket min hjerne i lang tid, og den er blank! Denne tomheten, eller blankheten, blir likevel til åtte sider i boken.

Den holdningen som Stilling åpent innrømmer er gjennomgående for hele boken: Den er preget av en defensiv retorikk, som innebærer at man enten ikke har noe å si, eller at denne debatten egentlig ikke angår de som skriver. Dermed blir det en lang rekke overflatiske betraktninger om de kvinnelige antologienes stereotype portrett av menn og alt for enkle betraktninger om egen eller kulturens mannlighet. I flere av essayene er der en logisk sammenheng mellom kvinner-mannshat-feminister-krigsretorikk, hvor mennene ser seg selv som fullstendig uskyldige og utenfor denne skrekkelige verden av feminister og likestillingsdebatt. Den søteste er Andreas Fugl Thøgersen når han skriver:
"Jeg er bare en ung mand, som bliver forelsket, som går i seng med kvinder, som går i byen med drengene, som lytter til sange om rastløshed, som længes efter endeløse landeveje, store bedrifter, nye muligheder og fjerne kontinenter, som drømmer om at køre mod solnedgangen i en åben bil med vinden i ansigtet og radioen skruet helt op."

Og dessuten - en hjerne som er helt blank! Thøgersen ser ikke, at det er nettopp denne tanketomme, holdningsløse og handlingsorienterte maskulinitet som mange kvinner (og menn) reagerer mot. Og at nettopp de metaforene han bruker er basismetaforer for den erobrende, ansvarløse mannlighet: Store bedrifter, flukten til fjerne kontinenter, etc.

En av de viktigste filosofiske verkene jeg har lest er Emanuell Levinas sin bok Totalitet og uendelighet. Her bruker han mye tid på begrepet ansvar, og hvordan begrepet springer ut av ordstammen "svar". Ansvar er å svare på en tiltale fra den andre. Man viser ansvar ved å gi et svar, samtidig som et svar krever at man tar ansvar. Slik jeg ser det er Hvordan mand et forsøk på å gi et svar til de unge kvinnene uten å ville ta ansvar. Og det er ifølge Levinas umulig. Derfor gjør kanskje Stilling det klokt i ikke å ville svare.

Jeg undres over at ingen av mennene lurer på hvorfor kvinneantologiene har valgt seg offerfortellingen som sitt hovedplot, på hvordan det unge kvinner av i dag tenker og skriver har noe med meg å gjøre, på hva kjønn og likestilling kan gi meg som mann av muligheter til å reflektere over mitt liv, på hvordan man skaper en dialog mellom kjønnene, på hvordan jeg som mann kan ta et an/svar for at både kvinner og menn skal få det bedre både med seg selv og med hverandre.

Jeg undres over hvorfor kvinnelig tale/skrift så fort avføder forsvar, defensiv retorikk, uforståenhet, aggressivitet, banalisering og tilbaketrekning blant så mange menn.

Jeg undres over at ikke mange, mange menn ser at feminisme og likestilling gir uendelige muligheter for menn til å berike sine liv, i nye spennende og utfordrende diskusjoner med kvinner, ved at kvinner representerer en annethet som åpner opp for nye forståelsesrom og gir mulighet for en sann ansvarlighet, ved at hjernens blanke felter kan fylles opp av refleksjon og utfordringer i forhold til hus, hjem, barn, seksualitet, kvinner, menn og seg selv, og ikke minst: ved å være i en kontinuerlig prosess i sitt eget liv.

Nå skal det imidlertid til mennenes, antologimennenes, forsvar sies at de kvinnelige antologiene heller ikke er preget av en åpen dialog-feminisme. De unge kvinnene har heller ikke tatt spranget forbi krigsretorikken og offertenkningens fastlåste dualisme. Også kvinnene skriver seg inn i en kvinnelig mesterdiskurs blandet med en overflatisk talkshowkultur hvor bare det personlige livet kan gi grunnlag for gyldighet.

Selvfølgelig er det ikke slik at alt som sies i Hvordan mand er tanketomt. Det er åpenbart gledelig at de fleste mennene avslutter sine essay med å presisere at de jo ønsker at kvinner og menn skal kunne møtes i en mer likestilt dialog og kunne leve sammen i fred og fordragelighet.

Jeg likte spesielt godt et avsnitt i boken hvor Christian Skovbjerg reflekterer over sin indre mand. Denne indre mannen er for Skovbjerg den tradisjonelle aggressive, sexistiske mann, og alle har vi, ifølge Skovbjerg, slike indre menn som spøker i krokene - i forskjellige avskygninger.

Jeg tror at nettopp ved en slik innfallsvinkel, hvor menn begynner å reflektere over og sette navn på motsetninger, forskjelligheter, motstand, konflikter hos menn, i mannligheten og maskuliniteten begynner det å bli spennende. Enten disse befinner seg som en splittelse i den enkelte mann, som en indre mann, eller i motsetninger i den maskuline kulturen, åpner de opp for rom som gir menn muligheter til å finne fram til hva slags menn de er og hva slags menn de kan tenke seg å være. En slik innfallsvinkel gir også muligheter for åpent å diskutere motstanden som enhver endring av en kjønnskultur vil bære med seg, både på et individuelt plan og på et kollektivt/samfunnsmessig nivå.
Der hvor Skovbjerg begynner å skrive om den indre mann, skulle jeg ønske antologien hadde startet.

Og i en forstand er det nettopp der unge danske menns andre antologi starter. Derfor er jeg også begeistret.

Pikstormerne gjør som fittstimen, de erobrer motstanderens begrep og gjør det til sitt eget. Pikstormerne er derfor ikke en bok med en hær av unge pikker som stormer fram, men menn som viser til forskjelligheter/motsetninger mellom maskuliniteter og kampen for å endre den tradisjonelle maskulinitet. Slik Niels Ulrik Sørensen sier det i forordet, at pikstormerne "stormer den gamle maskuliniteten, nedbryder den og definerer den på ny. For os betyder Pikstormerne forandring. Forandring af maskuliniteten."

Pikstormerne taler ikke med en stemme. Her finnes innblikk i mange menns forskjellige valg av livsstrategier, og det spennende er at de forsøker å si noe om hva deres konkrete valg har med maskulinitet å gjøre og i visse tilfeller hvilke konsekvenser det får for maskuliniteten. Her skriver en pornoforbruker, en kroppsbygger, en horebukk, en fjellklatrer, en bifil, en modell osv, og flere av tekstene gir oss mulighet til å få ny innsikt i maskulinitetens problematikk.

La meg trekke fram et par eksempler, men vil umiddelbart oppfordre lesere av denne anmeldelsen til selv å kjøpe og lese hele boken.

Thomas René Kristensen skriver i en liten passasje om fraværet av aksept for den bifile innen det homofile miljøet, i en artikkel om homoseksuell oppvåkning. Dette finner jeg interessant, fordi det sier noe om hvordan de homoseksuelle har skapt seg en kjønnsidentitet som er en speiling av den heteroseksuelle monolittiske tenkning, hvor det er liten plass til tvetydighet, spill og usikker kjønnsidentitet. Visse ting kan tyde på at homoseksuelle bevegelser muligens står sammen med de mest innbitte essensialister, nemlig troen på den medfødte homoseksualitet som den eneste rette kjønnsidentitet. Samme hvor annerledes og queer homoseksualiteten kan virke i forhold til den "normale" heteroseksualiteten, må Kristensens lille passasje gjøre, at vi stiller spørsmålstegn ved om ikke også homoseksualiteten er ekstrem normativ og normdannende på samme måte som heteroseksualiteten, og at avvik fra denne normen møter liten toleranse - både innen lesbiske og mannlige homofile miljøer.

Et annet bidrag jeg velger å trekke fram er Tue Gastons "Jeg holder harem". Gaston forteller hvordan han alltid er sammen med to til fire kvinner samtidig. Han er alltid ærlig i forhold til kvinnene, noe som gjør at mange kvinner trekker seg etter en kort stund, slik at Gaston til stadighet må ut og fornye haremet sitt.

I og med at teksten omhandler et fenomen de fleste holder skjult (foruten å skryte av det til sine mannlige venner), gir den et spennende innblikk i en horebukks maskulinitet. Mest påtagelig er det hvordan teksten framskriver en spesiell form for servicemaskulinitet, en mann som har som oppgave å tilfredsstille sine "kunder". Å være serviceorientert er i svært mange sammenhenger en god form for maskulinitet, men når den går på seksualiteten løs blir den problematisk. Derfor får Gaston vanskeligheter med ereksjonen, eller "reisningsbesvær", som han kaller det.

En serviceorientert mannlig seksualitet uten kjærlighet, blir her en seksualitet uten reell tenning og med klare orgasmeproblemer. Jeg får assosiasjoner både til mange diskusjoner om kvinnelig seksualitet og orgasmebesvær, hvor nettopp deres ønske om å behage mannen gjorde at de selv ikke fikk noen egen seksuell nytelse, og til Susan Faludis siste bok Stiffed, hvor hennes kapittel om pornoindistrien viser at menns største problem er å få reisning.

Det fascinerende her er at det største mannlige fantasmet, haremet og pornografiens uendelighet av villige damer, fører til maskulinitetens største skrekk: vanskeligheter med å få den til å stå. Muligens er menn like avhengige av ømhet, intimitet, kjærlighet og hengivenhet som kvinner for å få en god seksualitet, hvor pikken også strutter. Men fantasmene ligger så sterkt over mannen at angsten og skrekken kommer meget tett på. Så vidt jeg kan se står vi her overfor et stort mørkt kontinent av uvitenhet om sammenhenger og funksjoner i den mannlige seksualitet.

Slik kan jeg bli ved med å trekke fram passasjer fra de djerve pikstormere som kan føre til nye tanker om og innsikter i mannlighetens og maskulinitetens skjulte rom. Det overlater jeg imidlertid til leserne selv.

La meg imidlertid til slutt få lov til å takke for, på grunn av bokens layout hvor en rekke sitater fra menn og kvinners utsagn om menn er trykket innimellom, at jeg fikk stifte bekjentskap med det som vel må betraktes som Nordens største kjønnsrasist i vår tid, den danske legen Jannie Helle, hvis uttalelser er den sikreste måte å gjøre menn syke på.

Jørgen Lorentzen er mandeforsker ved Universitetet i Oslo. Han skriver regelmæssigt for FORUM.

Adam Holm, Timme Bisgaard Munk og Mikkel Thelle (red): Hvordan mand. Tiderne skifter 2000

Niels Ulrik Sørensen (red): Pikstormerne. Informations forlag 2000
 
In English
Read this article in English:
Danish 'prick raiders' challenge confines of traditionel masculinity
KVINFO · Christians Brygge 3 · 1219 København K Tlf: 33 13 50 88 · Fax: 33 14 11 56 · E-mail: kvinfo@kvinfo.dk