Home
spacer spacer spacer spacer
spacer
Send artiklen til en venUdskriv siden 
 

Rigtig mænd dropper det mandlige overmod

 

Sommerens store mandeheltefilm "The Patriot", "The Perfect Storm" og "The Gladitor" handler kun på overfladen om stærke mænd og heltegerninger. De er også et opgør med hovmod og en kærlighedserklæring til far-søn forholdet

 
 
FORUM/4.9.2000 "Får stryk av folket" står det over hele forsiden i den norske avis Dagbladet (28. august), og bildet av en tilsynelatende smerterammet norsk statsminister kleber til ordene. For noen måneder siden ble statsminister Jens Stoltenberg kalt den store sjarmøren, Pikenes Jens, og skulle vinne folket tilbake til Arbeiderpartiet. Programmatisk gikk da også Arbeiderpartiet fram nærmere ti prosent dagene etter at Jens Stoltenberg med politisk fiksfakseri erobret makten i vår, fra en beklemt mediakristen Kjell Magne Bondevik. Men, bare få måneder etterpå skårer forføreren altså så dårlig på meningsmålingene som ingen tidligere statsminister noensinne har gjort, enda de har vært i langt hardere vær enn det selv denne sommeren kan by på.

Hva skaper en slik fullstendig omsnuing av tiltroen til en mann i det norske folk? Hvorfor et slikt brått fall for en vennlig og sjarmerende mann som helt åpenbart ønsker å gjøre det beste for folket? Jeg er villig til å sette et høyt bud på at folket nok en gang reagerer på et fra historien meget kjent trekk - nemlig mannlig overmot. Statsminister Stoltenberg var så sikker på egen gevinst, at han for det første knyttet til seg medarbeidere som var så lik ham selv, at han bare ble enda sikrere i sin sak. For det andre skulle han være mannen som forandret grunnleggende trekk i den norske velferdsstaten uten å dele rikdommen norskeriket har tilegnet seg på oljefattigdom i resten av verden, med folket.

Sannsynligvis har ikke statsminister Stoltenberg hatt tid til å gå på kino de siste månedene, for der ville han muligens kunne fått noen tips om hva mannlig hovmod kan føre til. For tre tilsynelatende tradisjonelle mannlige heltefortellinger viser oss ikke bare den maskuline heltens oppryddingsaksjoner, men også årsaken til store menns absolutte fall - mannlig hovmod og overmot.

I to storslagne historiske filmepos, Patrioten (om amerikanernes frigjøringskrig fra engelskmennene i 1776-77) og Gladiatoren (om en sann demokrat, som tilfeldigvis er flink til å sloss mot en tyrannisk keiser Commodus i Romerriket år 180) og i en faktabasert "mann møter naturen"-film, Den perfekte stormen, har amerikanerne nok en gang satt den nærmest overmenneskelige mannen i fokus. Gladiatoren og Patrioten vekker minner fra barndommens Ivanhoe, Ben Hur og Robin Hood, om den gode "hvem er du egentlig"-mannen som kjemper mot tyranni og overgrep for friheten, sannheten og det gode liv. Dette er filmer som får blodet til å bruse, og gi oss følelsen av at vi alle er med i en eneste stor kamp mot undertrykkere og tyranner. Det er filmer som gir oss menn følelsen av å behøves, for det er kun menn som har den fysiske styrken til på denne måten å kjempe for rettferdighet.

Selv om det er Mel Gibson (i Patrioten, for øvrig en tro kopi av Braveheart) og Russell Crowe (i Gladiatoren) og deres vanvittige kapasitet til å sloss og drepe andre (slemme) menn som er filmenes fokus, er det to andre elementer jeg synes det er mer spennende å feste oppmerksomheten på: heltenes rolle som fedre og det allerede nevnte mannlige hovmodet.

Tydeligst uttrykkes hovmodsproblematikken i Patrioten, hvor Benjamin Martin (Mel Gibson) spør om ikke den engelske øverstkommanderende har en svakhet: "Yes, pride", er svaret, og med denne kunnskapen vet Ben Martin, hvordan han skal kjempe mot engelskmennene ("Pride is enough", som Martin lakonisk bemerker). Det engelske hovmodet snus mot dem, og blir opphavet til at krigen snur. Hovmodet blir en større svakhet enn den fullstendige militære overlegenhet.

Mannlig hovmod er en kjent figur fra litteraturhistorien, og har felt mange store menn. Under betegnelsen "hybris" karakteriserte Aristoteles det som et av de viktigste elementene i de greske tragediene, som førte til så vel Kong Oidipus, Agamemnon og Hippolytos fall. Deres overmot var utålelig både for folket og gudene. Denne kjente klassiske problematikken har fått en ny innpakning, men fungerer på presist samme måte i filmen Den perfekte stormen. Filmen omhandler en sann episode fra oktober 1991, hvor USA's hittil største storm raserte nordøstkysten av USA. I den lille fiskelandsbyen Gloucester, Massachusetts har den ene fiskebåten kommet inn med dårlig fangst. Kaptein Billy Tyne (George Clooney) blir på tradisjonelt vis mobbet av andre menn for å ha mistet teften, for å ha blitt for gammel etc. - når riktige menn feiler er det ingen sympati å hente. For kapteinen blir denne mobbingen for belastende for maskuliniteten og han bestemmer seg for å gå ut en gang til for å finne de store fiskene, på tross av at det er blitt oktober og vissheten om at stormene da gjerne melder sin ankomst.

Den perfekte stormen er imidlertid ingen heltefilm, slik den har blitt omtalt. Det er en tragisk helt vi møter, hvis hybris (overmot) fører han og mannskapet rett inn i døden. Når bølgene blir opptil 30 meter høye, trosser han naturen (og gudene) og ler av dem i sin innbitte kamp mot elementene. Den perfekte stormen er en film om maskulinteten på sitt aller svakeste. Det hovmodet som felte engelskmennene i et mer klisjéaktige filmspråk i Patrioten, blir her i mer menneskelig målestokk vist fram med all sin ynkelighet og tragiske resultat.

I Gladiatoren er vi igjen tilbake til det mer endimensjonale filmspråket, hvor keiserens hovmod, forestillingen om at han kan styre keiserriket og folket uten og på tross av Senatet, blir framstilt nær beslektet med mannlig galskap. For å vinne folkets gunst erstatter han politikken med underholdning. Men underholdning er en ustabil følgesvenn, og når en større folkeforfører enn keiseren selv dukker opp i den store hærføreren Maximus skikkelse (Russell Crowe), er folket keiseren utro, og i en siste duell, mann mot mann, er det keiserens overmot, som blir hans bane.

Farsrollen og fedres betydning har vært sentral i amerikansk underholdningsindustri i 90-årene. I sterke filmer som for eksempel Magnolia og American Beauty er farsskap viktige ingredienser. Det er det også i disse tre filmer, først og fremst i de to store helteeposene Gladiatoren og Patrioten. Nå er det ikke først og fremst kjærligheten til kvinnen som får følelsesbuen til å spennes stramt, men kjærligheten til barna, og da kanskje først og fremst fars kjærlighet til sine sønner.

Det er det ondsinnede drapet på en av Benjamin Martins sønner (av i alt syv barn, som han er eneforsørger for), som får helten til å bli med i krigen mot engelskmennene, og det er den samme engelske offiseren, Tavington, som med drapet på Martins andre sønn, skaper filmens følelsesmessige høydepunkt. Da bryter selv Mel Gibson ut i fortvilet gråt over verdens ondskap og urettferdig.

Likeledes er det først og fremst sønnen general Maximus drømmer om å vende tilbake til etter flere år med krig mot germanerne, og det er keiserens likvidering av Maximus sønn som skaper de store følelsesmessige oppsving i Gladiatoren. Forholdet far-sønn er altså både begrunnelsen for filmens hovedhandlinger, og det som skaper det nødvendige følelsesmessige engasjement for både helter og kinopublikum. Slik sett er det mye som tyder på at 90-tallsfilmene har erstattet den store romantiske kjærligheten med et annet følelsestopos: Forholdet mellom fedre og sønner.

Tydeligst blir kanskje denne endringen i historiske filmer, for den følelsesrelasjonen som disse to filmene skaper mellom far og sønn har intet med historiske forhold å gjøre. Den er skrevet inn mot et amerikansk kinopublikum anno år 2000, hvor forholdet mellom fedre og sønner muligens er mer tynnslitt enn noensinne, og hvor utopien om det virkelig reelle kjærlighetsforholdet mellom far og sønn skaper vibrasjoner i kroppens nervetråder.

Disse tre filmene, som tilsynelatende forfører publikum på bakgrunn av kjente heltepositurer og hvor den krigerske råskapen til tider overdøver alt annet (for øvrig med klare islett av antikrigsbudskap), er det to andre maskulinitetsproblematikker, som i vel så stor grad preger filmene. At far-sønn forholdet får en slik betydning i produksjonen av mannlige helter er kanskje ikke uventet, men at mannlig hovmod og overmot i så stor grad får sitt skudd for baugen er mer overraskende.

Resultatet blir i hvert fall, at vi møter to menn i Patrioten og Gladiatoren som besitter alle de egenskaper vår tid etterspør i den nye mannen, som mange (både kvinner og menn) mener er absolutt umulig å oppnå. Deres viktigste mål i livet er familien, og da først og fremst tilstedeværelse i forhold til barna, dessuten er de menn som tar i et tak når det behøves (med stor maskulin kompetanse) og de har et indre preget av ydmykhet, medfølelse og stor sinnsro. Dermed har i hvert fall verdens største myteprodusent, den amerikanske filmindustrien, gitt verden mytene og figurene om denne nye mannen. Om han blir mer oppnåelig ved å ha se disse filmene skal være usagt.

I hvert fall er det grunn til å tro at Norges nye mann, tidligere medlem av mannsrolleutvalget og aktiv medskaper av den nye mannsrollen i 1990-årene, statsminister Jens Stoltenberg, kunne, hvis han hadde hatt sommertid nok til å se disse filmene, fått noen tips om hvordan menn med makt lett gripes av hybris, men at det hovmodet et slikt overmot utgjør i år 2000, står for fall.

Jørgen Lorentzen er mandeforsker ved Universitetet i Oslo og er aktiv i White Ribbon Campaign i Norge. Han skriver regelmæssigt for FORUM.
 
KVINFO · Christians Brygge 3 · 1219 København K Tlf: 33 13 50 88 · Fax: 33 14 11 56 · E-mail: kvinfo@kvinfo.dk