Home
spacer spacer spacer spacer
spacer
Send artiklen til en venUdskriv siden 
 

Bankekød til forrådte drenge

 

Filmen Fight Club er som en metafor for det kulturelle forræderi mod mænd Susan Faludi beskriver i bogen Stiffed. Men hvorfor banker mænd hinanden halvfordærvet i stedet for at protestere?

 

 
FORUM/Oslo 9.2.2000 I begynnelsen av desember i fjor var jeg i København for å delta i oppstartingen av White Ribbon Campaign i Danmark. Like mange kvinner som menn var møtt fram for entusiastisk å bringe denne mannsbevegelsen mot vold mot kvinner inn i de danske hjem - og for å la Danmark bli med som det siste av de nordiske land i en etterhvert verdensomspennende organisering av menn mot vold.

Etter møtet hadde jeg noen få kveldstimer til disposisjon, og hva passet vel bedre etter en hel dag om menns vold, å bruke kvelden til å se filmen Fight Club. Fight Club er en høyst uvanlig amerikansk voldsfilm, for her er ikke volden tilstede i filmen som underholdning, som et ornament eller som en del av et kjent fortælling med spenningsoppbygging og spenningsutløsning, på samme måte som enhver amerikansk ishockeykamp har bestilte slåsskamper for publikum og underholdningens skyld.

I Fight Club er volden selve temaet, som den siste mulighet for menn å kunne føle og vise maskulinitet i en kultur hvor maskuliniteten ikke lenger har noen naturlig plass. I en hvitsnipp- og estetisert kultur søker mennene stilltiende og i hopetall ned i kjellerne i helgene for å slåss med hverandre på bare nevene. Stolte vender de tilbake på jobb på mandag med en blåveis, en tann mindre og hovne kjever. Ikoner som ikke skremmer andre menn, men som trekker dem til seg som fluer til et fluepapir.

I den danske kinosal stusset jeg over de unge danske menns gjentatte latter hver gang noen fikk seg en på trynet, hver gang blod og tenner ble spyttet utover kjellergulvet. Publikum er så til de grader opplært/indoktrinert med amerikansk voldsunderholdning at de ikke lenger forstår når volden ikke lenger er underholdning, men eksistensiell.

Filmen Fight Club er som tatt ut av de siste ti årenes diskusjon om menn i krise i USA. Om farsfravær, om unge menn uten holdepunkter, om feminisering av kulturen, med referanser til et stort antall gedigne mannsbevegelser som de mytopoetiske ledet av Robert Bly med fler, en million menns marsj av farvete ledet av Louis Farrakhan og Promise Keepers ledet av religiøse talsmenn som Bill McCartney og andre.

Forskjellen er kanskje at mens alle disse bevegelsene lot mennene vende seg innover mot seg selv, samler Fight Club-generalen til slutt sine menn i et eneste stort angrep mot den kommersielle kulturen, grådige kapitalisters forræderi og selve kjernen av den globaliserte kapitalisme, bankene. I et eneste frigjørende øyeblikk, som gamle marxister og revolusjonære bare kunne drømme om, setter Fight Club-mennene kulturen tilbake til null og frigjør proletariatet for pengenes akkumulative tvang.

Jeg forstod ikke den gang at filmen var en forfilm og oppvarmer til julekveldenes lesning av Susan Faludis Stiffed. The Betrayal of Modern Man. For i denne boken brettes ut i kapittel etter kapittel det, som er bakteppet for David Finchers film. På sett og vis kunne en tenke seg at Fight Club er en filmatisering av ideen i de 660 sidene Stiffed brer seg ut over. Riktignok med en noe annen organisering av mennene enn det Faludi ville tenkt seg.

The betrayal of the modern man holder det den lover. Her finner vi en systematisk gjennomgang av mennenes rolle i amerikansk etterkrigshistorie. Selvfølgelig ikke den heltefortelling amerikanske historikere vil fortelle om suverene menn i amerikansk politikk og økonomi. Faludi skriver historien nedenfra, og intervjuer derfor en håndfull av de rundt 500 000 mennene som mistet jobben i flåte- og flyindustrien i sør-LA. For deretter å tilbringe dager sammen med et titalls av deres egentlig voksne sønner, som ikke finner noen god grunn til å stå opp før lunsj, slik at ihvertfall halve dagen har gått før en får skoene på beina.

Slik bringes vi gjennom Vietnam-mennenes helvete, Rambo og Sylvester Stallones forsøk på å revitalisere maskuliniteten, militærskolegutters kvinneangst, Apollon-karenes depresjoner, promise keepers og pornoindustriens superhingsters forsøk på å få reisning på kommando og fravær av lønn hvis de ikke kan levere varene - det som enkelt og greit går under navnet "the money shot".

Selv om noen av disse kapitlene kan bli litt for detaljerte og langtekkelige, er de grundige dokumentasjoner på den virkelighet menn lever i, som nok i alt for liten grad, ja, jeg er fristet til å si overhodet ikke, er blitt viet oppmerksomhet i offentligheten de siste tiår. Og kanskje viktigst av alt, det er rasende godt skrevet. Til tider er det rett og slett en nytelse å lese Faludis metaforrike, kunnskapsfyllte og presise språk og hennes retorisk oppbygde refleksjoner over de fenomenene hun gir seg i kast med.

I motsetning til Backlash (1991) opplever jeg Stiffed som mer empirisk redelig, mindre betinget av ideologiske prefabrikasjoner og dermed mer åpen for de fortellingene hun møter på veien. På ett område opplever jeg Faludi likevel som uredelig, og det relaterer seg til hovedspørsmålet hun reiste ut for å få svar på: Hvorfor proteserer ikke menn i tusentall overfor det kulturelle forræderi de faktisk forteller om?

Faludi klarer gjennomgående å unnlate å nevne at det finnes store bevegelser av menn som forsøker å etablere den stien Faludi etterspør. Hun er fremdeles konsekvent i sin ironisering over den mytopoetiske mannsbevegelsen, som hun bommet fundamentalt på i sin omtale av i Backlash. Men i forlengelse av Robert Bly finnes et hav av lokale mannsgrupper i USA og et mangfold av litteratur om og for menn som Faludi ikke nevner (Hillman, Keen, Meade, Bliss, Kipnis, Thompson, Benjamin etc). I tillegg har det vokst fram en rik flora av mannsgrupper, aktivister og litteratur fra den mest omfattende pro-feministiske organisasjonen i USA, National Organization for Men Against Sexism (NOMAS). For de fleste er forfattere som Kimmel, Rotundo, Kaufman, Clatterbaugh, Connell, Brod, Messner, Sabo og Schwalbe kjent (Kimmel og Rotundo nevnes riktignok en gang).

Jeg vil absolutt hevde at disse bevegelsene og disse mennene har lagt grunnlaget for Faludis prosjekt og bok, og uten dem ville hun knapt kunne gjøre de refleksjoner hun gjør. Slik gjør hun seg skyldig i en av de mest notoriske feministiske beskyldninger mot mannlige forskere, nemlig at de ikke ser og anerkjenner forskningen til det annet kjønn.

Finnes det så noen gjennomgående temaer i boken? Tilsynelatende kan det se ut som vi møter en samling med fortellinger av og om menn uavhengig av hverandre. Ved nærmere ettersyn viser det seg imidlertid at gjennom hele boken går to røde tråder som Susan Faludi nærmest snubler over i sin jakt på mennenes problem: Farsfraværet og kjendiseriet. Disse to utgjør en redelig og arbeidende manns hovedfiender. Vissheten om at han aldri er blitt åpent anerkjent av sin far, av at faren sjelden snakket til ham, og i enda mindre grad viste ham kjærlighet. Det er dette som samler hundretusener av Promise Keepers i smågrupper rundt i landet. Ikke av homofobi eller ønsket om å ta makten tilbake fra kvinnene (slik media yndet å framsette det), men rett og slett over savnet, det inderlige og dype savnet av en far som elsket dem, og de konsekvenser dette har fått for deres forsøk på å etablere en voksen mannlighet.

Men under dette savnet, under det sviket de føler fra far, ligger det i følge Susan Faludi et enda dypere sår, det at de ikke lenger "er noe" i en ny verden hvor image er alt:
    "It was a betrayal so all-encompassing that, as a few men understood, it could hardly be blamed on the fathers. Its tsunami force had swamped the fathers as well as the sons. Its surge had washed all the men of the American Century into a swirling ocean of larger-than-life, ever-transmitting images in which usefulness to society meant less and less and celebrityhood ever more, where even one's appearance proved an unstable currency. It wasn't that real work had disappeared or that men weren't still doing it, and it wasn't that men were no longer needed in their comunities. But now even the most traditional of craftsmen and community builders lived in a world where personal worth was judged in ornamental terms: Were they "sexy"? Were they "known"? Had they "won"?" (s.598).

Denne estetiserende overflate-kultur - image is all - gjør mennene mer utilpass og fortvilet enn farsfraværet. Kanskje først og fremst fordi det går på maskuliniteten løs. For i en kultur som søker det dekorative, det ornamentale, er det bare plass til kvinnen og det feminine. Femininiteten er det dekorative, og skal menn bli en del av denne kulturen må de bli som kvinner. Slik risikerer mannen å miste ikke bare faren, som jo allerede er borte, men også seg selv som mann. Av slikt blir det lett å anklage kvinnene for opphavet til all elendighet.

Faludi gjør imidlertid et mesterlig trekk i sluttkapitlet, når hun skal forsøke å trekke trådene sammen til et svar på det spørsmålet hun reiste ut for å finne et svar på, nemlig: Hvorfor gjør ikke disse mennene opprør?

Og her, nettopp her, midt i mennenes smerte, svik og forræderi og manglende handling, er det Faludi kan bringe feminismen på banen igjen. For nettopp i mennenes kamp med sine demoner ligger feminismen og tilbyr nøkkelen til det hele. Feminismen, har for det første en historie som begynte i kampen mot konsumerismens skinn av glamour, men som viste seg å være tilbud om et liv i den ytterste kjøkkenensomhet. For det andre formulerte feminismen seg raskt som kvinnenes felles kamp ikke bare mot patriarkatet og pengemakten, men mot mennene, mennene både som den symbolske bærer av patriarkatet og som konkrete menn i den daglige undertrykkelsen av kvinner.

Mens mennene idag opplever den samme form for objektivisering og tingliggjøring som kvinnene i 50- og 60-årene, kan de lære av feminismens første kamp mot glamoursamfunnet og slå sine pjalter sammen med kvinner i en fornyet kamp mot mediasamfunnets konsumideologi, er feminismens andre kamp mennenes problem. For mens kvinnene kunne overta mennenes høyst patriarkalske krigsstrategier: finne seg en fiende, en klar frontlinje som måtte bekjempes og et landområde å innta, er det umulig for mennene å kjempe mot seg selv. Heri ligger deres handlingslammelse. Det som samlet kvinnene til kamp, fanger mennene i et nett surret rundt dem selv, som de ikke kan slå seg løs av.

Men om de ikke kan slå seg løs, så kan de slå hverandre. Og det er en slik linje Fight Club tilbyr oss. Imidlertid starter hele ideen om en fight club som en ironisk kommentar til Faludis politiske poeng. For ved å utskille en dobbeltgjenger, er det hvitsnipphelten i filmen kan gjøre nettopp det Faludi avviser som en mulig mannlig strategi - å slåss med seg selv. I fiksjonens verden skapes nok en dreining i mennenes selvundertrykkelse. Som en moderne schizofren versjon av Dr. Jekyll og Mr. Hyde bokser Jack med seg selv som Tyler og legger grunnlaget for en massebevegelse som på kontraktsmessig basis fører til at mennene banker ut all sin frustrasjon på hverandre.

Slik kan en oppegående regisør være ajour med sin samtid, og skape en fiksjon som kommenterer virkeligheten med sterkere kraft enn det virkelighetens ord kan innramme. Som en mimetisk tale er Fight Club metaforen for det forræderi Faludi beskriver.

Og der burde denne anmeldelsen stoppe, som en bekreftelse på fiksjonens sannhet og kraft, i en felles tale med Faludi om maskulinitetens stivnethet og hardnakkethet. Og det hadde den hadde det ikke vært for kosumerismen og mediasamfunnets absolutte tak på menn av i dag. For i den kalde vinternatt her hjemme, leser jeg i avisene at tusenvis av menn i det langt varmere Brasil har startet sine egen klubber hvor de slåss med hverandre til kroppene deres ligger livløse tilbake på betonggulvet. Fight Club er ikke lenger en fiksjon. Jacks håpløse og ironiske kamp mot seg selv som Tyler, har fått avleggere ikke bare på filmlerretet, men i virkeligheten - og dermed blitt enda sannere. Forskjellen er bare at nå gliser ikke mennene lenger med en utslått tann på jobben på mandag, nå ligger de døde tilbake.

Sannsynligvis gjør dette at Susan Faludis siste ord til mennene blir enda mer aktuelle: å lære å kjempe en kamp hvor det ikke finnes noen fiender, å bygge en frontlinje basert på menneskelige verdier og agere på vegne av et broderskap som inkluderer alle - både kvinner og menn.

Jørgen Lorentsen er mandeforsker ved Universitetet i Oslo og er aktiv i White Ribbon Campaign i Norge.

Susan Faludi: Stiffed: The Betrayal of the Modern Man. London: Chatto & Windus 1999.
 
Læs mere
Webressourcer for maskulinitet m.v.
National Organisation of Men Against Sexism">
The Men's Issues Pages

Tjek også tidsskriftet
Masculinity and representation
KVINFO · Christians Brygge 3 · 1219 København K Tlf: 33 13 50 88 · Fax: 33 14 11 56 · E-mail: kvinfo@kvinfo.dk