Home
spacer spacer spacer spacer
spacer
Send artiklen til en venUdskriv siden 
 

Fleksible fædre og det grådige arbejdsliv

 

Norge har haft stor succes med at indføre en fædrekvote for mænds barsel. I bogen ”Fleksible fædre” gennemgår forskerne brugen og konsekvenserne af kvoten og kommer frem til interessante konklusioner. Bl.a. at arbejdslivets krav er den største hindring for at fremelske de omsorgsfulde fædre

 
 
FORUM/Oslo 28.5.2003 Familieinteresser og arbeidslivsinteresser kolliderer, og arbeidslivet er i dag en vesentlig motarbeidende faktor i prosessen mot en mer omsorgsfull mann. Dette er noe velferdsstaten må reflektere over i en kommende familiepolitikk, hvor moderne og fleksible fedre ser ut til å trenge ikke-fleksible ordninger for å kunne hamle opp med et grådig arbeidsliv.

Dette er sannsynligvis den viktigste konklusjonen i Berit Brandth og Elin Kvande sin nye bok: Fleksible fedre (Universitetsforlaget, 2003). Boken er en gjennomgang av fedrekvoten og bruken av den i Norge. Fedrekvoten ble opprettet i 1993. Siden da har Brandth/Kvande drevet systematisk forskning på bruken og betydningen av dette statlige familie- og likestillingstiltaket. Det er materialet fra denne forskningen som ligger til grunn for denne grundige og leseverdige boken om menn, barn, familier og likestilling. Boken går rett inn i meget aktuelle nordiske diskusjoner og problemstillinger rundt menn og likestilling, og gir gode argumenter til å fortsette reformarbeidet på området.

Fleksible fedre forteller først og fremst en suksesshistorie, både om en vellykket familiepolitisk reform og om et stort endringsarbeid hos menn. Samtidig viser den at det fremdeles finnes skjær i sjøen og behov for ytterligere tiltak for å føre demokratiseringen av familien videre.

I norsk lovgivning ble menn tidlig integrert i likestillingsarbeidet i familien. Allerede i 70-årne ble to ukers pappapermisjon rett etter fødselen gjennomført og foreldrepermisjonen som helhet ble åpnet slik at menn og kvinner kunne dele på den. Mye tyder på at dette siste ikke egentlig har vært noen realitet, i og med at permisjonene har vært så kortvarig at den i praksis har vært forbeholdt kvinner. Først i 1993, etter påtrykk fra Mannsrolleutvalget og andre likestillingsaktører, ble foreldrepermisjonen utvidet på en slik måte at den helt og fullt integrerte et farsperspektiv. Permisjonen ble utvidet til 42 uker på 100 prosent eller 52 uker på 80 prosent, hvorav fire uker ble forbeholdt far.

Det er interessant å huske at flere sentrale kvinnepolitiske talspersoner var i mot fedrekvoten, fordi de ikke trodde menn vil ta den i bruk, og at den ville redusere kvinners permisjonstid. Allerede fra første dag ble reformen imidlertid en suksess, og i dag er det ni av ti menn som tar ut fedrekvoten.

Med et vesentlig forbehold, nemlig at det er ni av ti av de mennene som har full rett til fedrekvote. Dette er en av de aspektene Brandth/Kvande bruker tid på å understreke i boken. Loven er slik at mennenes rett avhenger av kvinnenes yrkesaktivitet. Dermed er ideologien i loven fremdeles basert på en morsfilosofi, hvor fedrene kun blir en erstatter for mor når hun har og går tilbake til fullt arbeid. Tall fra Barne- og familiedepartementet forteller at så mye som ca 20 000 menn hvert år (av ca 60 000) har ikke rett til fedrekvote. Dermed gjenstår helt vesentlige endringer i foreldrepermisjonsordningen for at den skal kunne kalles demokratisk og likestilt. Brandth/Kvande understreker da også at deres forskning på fedrekvotens vellykkethet bør resultere i at menn får egne rettigheter og at fedrekvoten blir utvidet.

Brandth/Kvande diskuterer sammenhengen mellom den nordiske velferdsstaten og det endringsprosjekt som både maskuliniteten og farskapet er inne i, og viser hvordan velferdsstaten og mennene på mange måter drar i samme retning. Vi er vitne til en kulturell forandringsprosjekt fra forsørgermannen til den omsorgsfulle mannen - eller, som Brandth/Kvande foretrekker å bruke, fra den fraværende faren til den nærværende faren. Intervjuene med mennene understreker at forestillingene om den hegemoniske maskulinitet ikke lenger er å være en forsørger, men å være en nærværende far og mann. Dette støtter på mange måter opp om den konklusjonen også Lars Plantin kom med i sin doktoravhandling Mäns föräldrarskap (Gøteborg 2001). Omsorg, ansvar og nærvær er honnørordene for å bygge god maskulinitet etter år 2000 i de nordiske landene. Både konkret for den enkelte mann og som kulturell diskurs og ideologi. I og med at fedrekvoten har bidratt til en slik utvikling, må den sees som en uhyre viktig likestillingspolitisk reform.

Forfatterne av boken understreker at deres perspektiv først og fremst ligger på relasjonen mellom far og barn, og at forholdet mor-far er bevisst nedtonet. Dette gjør at endringene både i menns holdninger og praksis kommer tydeligere fram, og ikke minst at diskusjonen om fedrene i møtepunktet mellom barnet og arbeidet blir viktig. Hva er mest viktig når det kommer til krita: barnet eller arbeidet? Hvordan er det mulig å prioritere barna, med et grådig arbeidsliv hengende over seg? Hvor langt er egentlig arbeidslivet kommet i forhold til å ta innover seg at menns og kvinners familier i dag ser annerledes ut?

Brandth/Kvande bruker mye plass og gode argumenter for å understreke at arbeidslivet i dag ser ut til å være det største problemet for at menn ikke i enda større grad bruker tid og oppmerksomhet på barn og familie. Dette understreker at familie og arbeid ikke lenger er atskilte sfærer i samfunnet, men integrerte i menns og kvinners liv. Derfor vil en familiepolitikk som ikke tar inn over seg dette dessverre komme til kort.

Fedrene står imidlertid ikke bare opp imot et forlokkende arbeidsliv. De står også ovenfor en mor med nedarvede rettigheter og opparbeidet kompetanse på barneområdet. Selv om Brandth/Kvande er inne på at foreldrepermisjonen i dag har blitt en forhandlingsarena, velger de bevisst å unngå en mer omfattende diskusjon om hva dette innebærer.

De intervjuene de refererer til viser at hvor mye av den totale foreldrepermisjonen ut over fedrekvoten mennene kan ta, avhenger fullt og helt av hva moren ønsker. Hvis hun ønsker å komme raskt tilbake til arbeid, gir det åpning for at mannen kan ta en lenger permisjon. Men hvis hun, helst ved bruk av naturaliserende argumenter, vil ha det hele, er det ingen mann som ser ut til å ha legitim rett til å argumentere mot den kvinnelige kropp eller den kvinnelige natur. Slik blir det åpenbart at kvinnene har hegemoniet over permisjonen, og selv om mange av både kvinnene og mennene sier at de ønsker å være mye hjemme med barna, er det mor som har det avgjørende ordet. Dette rimer både med den nedarvede morsidealiseringen i samfunnet vårt og at permisjonsordningen fra statens side er organisert som en ordning basert på mors liv og virke. Det er imidlertid viktig å være klar over at for fedre som ønsker å realisere et nærværende farskap kan partneren være en like viktig motstander som arbeidslivet i kampen om rettighetene. Dette understreker betydningen av en demokratisering av permisjonsrettighetene.

Riktig galt mener jeg det går for forskerne, ved at de unnviker å ta fullt og helt opp diskusjonen om forholdet mellom partnerne, i kapitlet "Husarbeidet som kamparena". I dette kapitlet videreformidler de en foreldet forestilling innen kvinne- og kjønnsforskningen om hva som egentlig er husarbeid. Selv om deres eget materiale viser at mennene og kvinnene yter sånn omtrent likt i husarbeid når både bil og oppussing inkluderes, "glemmer" forfatterne alt det mannlige arbeidet når de diskuterer arbeidsfordelingen. Så lenge forskere opprettholder troen på at bare vask av klær og rengjøring av gulv er det virkelige husarbeidet, vil det se ut som mennene er unnasluntrere. Tall fra Statistisk Sentralbyrå sier imidlertid det motsatte. Menn nedlegger mer tid i dag enn for ti og tjue år siden totalt sett til lønnsarbeid og husarbeid enn det kvinner gjør, og dette på tross av at menns overtidsbruk har blitt redusert.

En av mennene Brandth/Kvande intervjuer sier også, at hvis han i tillegg til alt det arbeidet han gjør med huset skulle vaske gulv og klær, ville han bli trippelarbeidende: det vil si både utearbeid, oppussingsarbeid og husarbeid i tillegg til lønnsarbeidet. I framtiden er det helt nødvendig å få mer helhetlige tidsstudier for å unngå at vi som kjønnsforskere blir rene ideologiprodusenter. Eller eventuelt å slutte å snakke om arbeidsfordeling, og heller snakke og skrive mer om hvordan det kjærlighetsprosjektet en familie er, gjøres av de involverte partene, og hvilke konflikter og samarbeidsformer som utvikles av kvinnen og mannen dem i mellom og i møte med samfunn og arbeidsliv. Og jeg vil understreke at både menns og kvinners perspektiv må integreres i forskningen.

Når dette er sagt, er det ingen tvil om at Brandth/Kvande har gitt et vesentlig bidrag og viktig materiale til å videreutvikle både velferdsstatens politikk i forhold til familie og likestilling, og gi nye perspektiver på det store endringsprosjektet som er i gang i relasjonen mellom kvinner og menn.

Jørgen Lorentzen er maskulinitetsforsker ved Oslo Universitet
 
KVINFO · Christians Brygge 3 · 1219 København K Tlf: 33 13 50 88 · Fax: 33 14 11 56 · E-mail: kvinfo@kvinfo.dk