Home
spacer spacer spacer spacer
spacer
Send artiklen til en venUdskriv siden 
 

Naive mænd og glæden ved livet

 

Den norske maskulinitetsforsker Jørgen Lorentzen faldt for store naive Kjell Bjarne i den norske film Elling, der er nomineret til en Oscar. Ifølge Lorentzen vækker Kjell Bjarnes naive kærlighedsevne genklang ikke mindst hos moderne mænd, der lever højt på ironi, verdensmandsmanerer og mat melankoli. Men Kjell Bjarne figuren er ikke alene i verden - han har mange naive brødre i litteraturen - bl.a. Frodo i Ringenes Herre og fyrst Mysjkin i Dostojevskijs roman Idioten.

 
FORUM/Oslo 22.8.2002 På søndag konkurrerer den norske filmen Elling om filmindustriens gjeveste utmerkelse - en forgyllet Oscarstatuett. De sjarmerende tullingene Elling og Kjell Bjarne har ikke bare sjarmert et stort nordisk og internasjonalt publikum, men også den amerikanske filmekspertise. Dette er forståelig når vi ser at fortellingen om de to bortkomne mammaguttene står i forlengelse av noen av de sentrale mannlige figurene i litteraturhistorien.

Jeg vil tro at de fleste kinogjengere reagerer som meg, nemlig at det ikke er Elling som man i størst grad lar seg forføre av, men kompisen Kjell Bjarne. Elling er egentlig en overbeskyttet overlevning fra de hjemmeværende og altomfavnende mødrenes tid. Elling er en såret narsissist som aldri har lært seg og omgås andre i sosiale sammenhenger. Han er en prototypisk agorafobiker - han er redd for åpne rom, og må snike seg veggelangs når han skal ut og pisse på en av byens brune kneiper, og han har vanskeligheter med å se og akseptere andres begjær og følelser. Og som alle andre narsissister så drømmer han om å bli noe stort - den store surkålpoeten.

Elling og hans oppveksthistorie har vi da også blitt godt kjent med i Ingvar Ambjørnsens to andre bøker om Elling, Utsikt til paradiset (1993) og Fugledansen (1995), som ble tildelt Brageprisen for beste roman.

Ellings romkamerat derimot, ser ikke ut til å vite hva narsissisme og selvopptatthet er. Han lever umiddelbart i sin fullstendige naive tilstand og lengsel etter å pule. Kankjse fordi han aner at å pule er noe mer enn sex, at det også er å møte et annet menneske i en metaforisk sett like naken tilstand. Kjell Bjarne har det slik at han bare må bære på noen når han blir glad, og han bærer det eller de som måtte trenge det.

En slik form for naivitet har det moderne mennesket i et urbant og teknologisk samfunn for lenge siden forlatt. Selv romantikeren Schiller på slutten av 1700-tallet lengtet tilbake til den naive dikteriske tilstand i antikken når han kunne konstatere at mennesket i hans tid levde i den sentimentale tid. Og det er lett sentimentale vi tilskuere blir når vi skuer inn i Kjell Bjarnes sjarmerende kjærlighetsevne. Lengselen etter det enkle og rene begjær vekkes i oss, og tanken om å elske helt og fullt med hud og hår og bare kunne skrike "fy faen så deilig" når vi elsker med vår kjære.

Men denne Kjell Bjarnske naiviteten står ikke alene, den står derimot i relasjon til noen andre sentrale naive mannlige figurer i litteratur- (og film-) historien. Jeg tenker i første omgang på tidligere kultbok, og nå verdensomspennede kassasuksess Ringenes herre. Ringens herre er nemlig ikke den store trollmannen Gandalf, eller litteraturens mest fryktsomme rendyrkede begjær, den forkrøplete Gollum, eller noen av de andre store menn i ringens brorskap, Elrond, Boromir eller Gimli, men den uunnseelige og naive hobbitten Frodo.

Hobbittene lever i seg selv i en uskyldstilstand, og som en representant for denne uskylden stiger Frodo fram som ringbærer. Frodos naive styrke vises tydeligst når brorskapet, som sammen skal kjempe mot Mørkets herre, samles til rådsmøte i Elronds hus. Når de mektige herrer ser ringen og skal velge en av dem til å bære ringen til Mordor, begynner de å strides. De er alle så mektige at ingen kan bære ringen uten å bli forført av ringens maktpotensiale, og dermed la det onde seire over sitt eget gode. Det er bare en av de tilstedeværende som er så totalt uberørt av makt og lysten på makt at han er i stand til å bære ringen uten å bli korrumpert - og det er den naive Frodo. Gandalfs trollmannskunst vises ved at han vet dette.

Bare den som fylles av det naive er i stand til å motstå ondskapens omfattende krefter på en slik måte, at han kan gå inn i hjertet av det onde ute å fortapes. Ringenes herre og Frodo framstiller på mytisk og eventyrisk vis den samme kunnskap som Kjell Bjarne viser oss i romanen Brødre i blodet eller filmen Elling.

Vi kan ikke en gang i vårt moderne språk kalle det empati, for det er betegnelsen på det vi stakkars fortapte må lære oss når godheten har forlatt verden, og vi må sette inn pedagogiske programmer for å gi oss en basis av nestekjærlighet for at ikke samfunnet skal rakne fullstendig.

Frodo og Kjell Bjarne er forut for alle velferdsstatstiltak og de er våre hjerters helter. Men det er kanskje en annen figur fra en av verdenslitteraturens aller største verker som gir et enda bedre perspektiv på den naive mannligheten, og det er fyrst Mysjkin i Dostojevskijs roman Idioten (1868).

Mysjkin, som av omverdenen i romanen blir kalt idioten på grunn av sin grenseløse naivitet, har også det til felles med Kjell Bjarne, at han kommer til byen fra et flere år langt opphold ved en anstalt. Han er på sett og vis også en tulling, ut fra moderne krav til sosial opptreden. Han møter enhver form for ironi med absolutt troskyldighet, og ville ha store vanskeligheter med å forstå poenget i dagens gjennomironiserte TV-verden. Hans viktigste drivkraft er medlidelsen, og man kan kanskje si at der Frodo bærer ringen inn i hjertet av Mordor i det godes hensikt og Kjell Bjarne bærer Elling, Reidun Nordsletten (den kvindelige hovedperson i Elling) eller biler i pur godhet for sine nærmeste, så bærer Mysjkin de andres lidelse i sin sjel.

I all sin naivitet er det ikke beregnet medfølelse eller narsissistisk nytelse som får disse tre menn til å bære på det gode i forskjellige former, men umiddelbar utleverthet til sine medmennesker. Mens Elling i frykt ønsker å gå forbi vanskelighetene, så vil Mysjkin og Kjell Bjarne gå over i den andre i sin medfølelse. Mottoet synes å være: Hvem er jeg uten deg.

Muligens kan vi kalle det Mysjkin, Frodo og Kjell Bjarne representerer for en form for ydmykhet, men jeg liker rett og slett ordet naivitet bedre. Ikke naiv, i betydningen dum, slik mange i uvitenhet ville karakterisere i hvert fall en Kjell Bjarne eller en Mysjkin. Men naiv fra ordets latinske opphav nativus og nasci, som betyr naturlig, medfødt og rett og slett det å bli født. De bærer med seg en opprinnelig eller ontologisk kunnskap om at det å bli født er å bli født i og for den andre. Ved å være bærer av denne kunnskapen er de naive og dermed i stand til å bære og være ringens herre. For mens Mysjkin og Kjell Bjarne i møte med vår realistiske hverdag alltid også vil bære idiotens tegn i panna, er Frodo i mytens verden bærer av sannheten om at bare den naive kan seire over det onde.

Jeg tror Kjell Bjarne vekker til live både de enkle livsgleder i oss og en kunnskap om en naiv sannhet som de fleste i det sosiale rom forsøker å riste av seg. Ikke minst innen den mannlige befolkningen, hvor ironi, verdensvanthet og matt melankoli iblandet en viss forakt for det gode, skårer høyt på både ratinger og i mannefellesskaper. Men i lengselen etter det naive, kan jo det sentimentale være en god begynnelse - for er det noe menn er flinke til så er det å falle ned i det sentimentale etter at erobringene er over.

Og kanskje kan den sentimentale mannen også en dag begynne å bære på ting i ren og skjer glede over at han fortsatt lever.

Jørgen Lorentzen er maskulinitetsforsker ved Oslo Universitet og skriver regelmæssigt for FORUM..
 
KVINFO · Christians Brygge 3 · 1219 København K Tlf: 33 13 50 88 · Fax: 33 14 11 56 · E-mail: kvinfo@kvinfo.dk