HBT for dummies

Heldigvis dukker det opp noen morsomme og interessante historier underveis, som for eksempel om skreddersvenden Gotfried Jacob Eichstedt som ble arrestert i 1784, da det ble avslørt at han ”egentlig” het Maria Stokkenbech, men hadde passert som mann i lengre tid. Disse få korte historiene om modige, merkverdige og fascinerende personer i Københavns fortid er både fine og viktige, men kvaliteten på plansjetekstene varierer for mye til at man kan se tekstene som annet enn løse, uferdige notater.

Det er vanskelig å ikke bli skuffet over at plansjene er den eneste intervensjonen i den faste samlingen, for det finnes knapt en mer tradisjonell og uinspirerende formidlingsstrategi enn dette. Denne beskjedne additive gestus lar nemlig den tradisjonelle historiefortellingen forblir uberørt: De små oppklistrede lappene rykker verken ved den etablerte historien eller de tradisjonelle fortellermåtene. Intervensjonen åpner dermed ikke for den viktige diskusjonen om hvorfor det er så vanskelig å skrive alternative fortellinger med et HBT-perspektiv, et viktig tema å formidle til publikum.

For selv om vi som arbeider med kjønn- og seksualitetshistorie vet at det er vanskelig å finne interessant og relevant informasjon om HBT-historien i de heteronormative arkivsystemene våre, er det mange som ikke er dette bevisst. Men slike viktige og interessante historiografiske problemstillinger er fraværende på utstillingen. Jeg skulle ønske at kuratorene hadde gått mer radikalt og kreativt til verks, og i stedet for det litt halvhjertede forsøket på å ”rette opp” den faste samlingen med noen ekstra plansjer, tok i bruk kritiske og mer selvrefleksive strategier, slik at publikum kunne lære noe om hvordan historier produseres og ekskluderes fra museene. Man kunne jo for eksempel forestille seg effekten av å utstille fraværet: Tenk hvis kuratorene hadde utstilt den faste samlingens heteronormative struktur? Eller rett og slett fjernet store deler av den tradisjonelle utstillingen, og etterlatt et talende tomrom i stedet?

Kontekst og kildeforståelse


Utstillingens hoveddel i Bymuseets festsal. Foto: Mathias Danbolt









Hoveddelen av Som jeg er finner man i Bymuseets festsal. Det store rommet er fylt av fargestrålende skillevegger, holdt oppe av et nettverk av gullmalte planker. Utstillingen er ikke strukturert kronologisk eller etter avgrensete emner, men fargene på skilleveggene synes å danne enkelte tematiske koblinger: på de blåmalte skilleveggene finnes hovedsakelig tekster og objekter som angår møte mellom HBT-personer og statsapparatet/lovverket: her tematiseres blant annet blasfemi, danseforbud, biseksualitet, fordommer, diskriminasjon, pornografilovgivning, ”den grimme lov” og partnerskapslovgivningen.

De lilla skilleveggene i midten av rommet konsentrerer seg om aktivisme og felleskapsfølelse, med vegger om Lesbisk bevægelse og Femølejren, lesbiske kollektiver og Bøssernes Befrielsesfront. To turkise vegger handler om transseksualitet og transvestittisme. Men en helhetlig struktur er det ikke lett å finne, for på de røde, rosa og hvite veggene som står spredt i rommet, finnes informasjon om alt fra aids, dansemesterskap, ”romantiske vennskap”, Dykes on Bikes, cruising, regnbuefamilier og religion.

Temaene som tas opp i hoveddelen av Som jeg er er med andre ord mange og forskjellige, noe som er på sin plass på en utstilling som ønsker å belyse et så stort emne som Københavns HBT-historie. Også i denne delen av utstillingen er tekstplansjer brukt som den sentrale formidlingsstrategien, og skilleveggene er fylte av store og små papplansjer, supplert med fotografier, objekter, videoklipp og annet såkalt efemera. Det er tydelig at kuratorene har sittet med et stort materiale som de har ønsket å fremvise på en litt for liten plass, for monteringen av materialet på skilleveggene bærer sterkt preg av å skulle få så mye som mulig med – en strategi som går på bekostning av struktur, estetikk og formidling. Mange av skilleveggene er nemlig særdeles rotete og ustrukturerte, og som betrakter skal man virkelig bruke tid på å finne ut av sammenhengen i oppslagene.


Skillevegg om lesbiske kollektiver. Brettspillet sees i ramme nederst til venstre. Foto: Mathias Danbolt

Men det er mange fantastiske skatter innimellom, som for eksempel brettspillet som henger på en lilla vegg om lesbiske kollektiver: I spillet beveger man brikkene rundt i to kvinnetegn, inndelt i ruter som ”Du sender onde øjne til en mandschauvinist – slå et ekstra slag” og ”Måske er du ikke lesbisk men biseksuell – tænk dig om en omgang”. Men det er ingen tekst som forteller når spillet er fra, hvem som har skapt det, spilt det eller tatt vare på det.

Den samme ”anonymiteten” gjelder for eksempel også for de vakre gamle fotografiene av menn som danser sammen i noe som ligner en homobar på 1920- eller 30-tallet, for ikke å glemme den utrolig sjarmerende fotoserien av lesbisk erotika, som er montert under teksten om pornografiens frigjøring i Danmark. Gjennom seks fotografier ser vi to kvinner som i første bilde møtes over et glass vin, for så i løpet av kort tid kle av seg, kysse og berøre hverandres bryster. Som historiske kilder er pornografiske fotografier ikke bare interessante som bilder, ettersom det ofte er vel så betydningsfullt å se på hvordan bildene har sirkulert og blitt ”brukt”.

Men på utstillingen er det ingen forklarende tekst om hvor kuratorene har oppsporet disse bildene. Uten kjennskap til bakgrunnen, forblir de derfor noen kuriøse og morsomme illustrasjoner til en generell tekst, og potensielt sett interessante historier om for eksempel pornografiens rolle og status i det lesbiske miljøet i København uteblir. Fra andre kilder vet vi jo at pornografi har vært – og fortsatt er – et omdiskutert fenomen i feministiske bevegelser, men utstillingen åpner dessverre ikke for slike diskusjoner.


Skillevegg med tekst om pornografiens frigjørelse, med billedmateriale uten kildehenvisninger. Foto: Mathias Danbolt














Som jeg er er fylt av vakre, interessante og merkelige objekter og bilder, men dessverre behandles materiale gjennomgående kun som illustrasjoner til utstillingens tekstplansjer, snarere enn som sentrale kilder i seg selv. Denne reduseringen av visuelt materiale gjør at viktige perspektiver og historier går tapt for betrakteren. Når jeg etterlyser en større kontekst rundt materialet er dette ikke fordi jeg ser tekst som bedre kilder enn bilder, men derimot for å understreke at kontekst er betydningsfullt for hvordan bilder fungerer som kilder.

Hvis kuratorene hadde innviet betrakteren i den sammenhengen fotografiene har opptred i før utstillingen, kunne dette for eksempel vært lærerikt og berikende. For på denne måten kunne vi både fått vite mer om hva slags materiale det er vi faktisk kikker på og hvem som har sett på det som verdifullt nok til å ta vare på det – aspekter som åpner opp for hvilken funksjon, bruk og kunnskap som kan knyttes til bildene og objektene.

HBT for dummies?
Den stemoderlige presentasjonen av det visuelle materiale gjør at tekstplansjene står som utstillingens bærende element. I likhet med tekstene på de lilla lappene i den faste samlingen i første og tredje etasje, er også tekstene på skilleveggene gjennomgående korte, notataktige, og strekker seg sjeldent over mer enn et par setninger. De er tydelig skrevet med tanke på at de skal kunne nå et bredt publikum som ikke kjenner til HBT-området på forhånd, noe som forklarer den pedagogiske tonen som er tatt i bruk. Det er en vanskelig balansegang å skrive kort og presist om et komplekst felt til et mangefassettert publikum. Når jeg leser seg meg gjennom utstillingen får jeg en klar fornemmelse av at kuratorene har ønsket å presentere en ”HBT-historie for dummies” – en viktig oppgave – men resultatet er ikke vellykket. Den manglende strukturen i utvalget og sammenstillingen av tekstene skaper en fornemmelse av at det er tilfeldig hva som er kommet med på utstillingen, og hvordan det presenteres. En tekstplansje på utstillingen inkluderer for eksempel emner med så forskjelligartede overskrifter som: ”TID, TransDanmark, Phi Pi Epsilon Ne”, ”Female Power Station”, ”Internettet” og ”Cruising”.

Dessverre er nivået på tekstene også jevnt over så lavt at beskrivelsene tenderer regelrett feil historieformidling. Dette ser vi for eksempel i utstillingens tekst om HIV/AIDS, hvor følgende korte tekst skal forklare epidemien for publikum:
 
”HIV/AIDS. Den forfærdelige sygdom ramte også Danmark, og dræbte i løbet af 1980erne mange, især mænd, som havde sex med mænd. I 1986 oprettede LBL organisationen STOP AIDS, som baserede sit arbejde på oplysning, rådgivning og støtte. Færre og færre blev konstateret hiv-positive. I de sidste 6 år er antallet af nye HIV-positive dog steget markant.”

Det er trist å lese en så forenklet, utdatert og upresis beskrivelse av en så viktig global vedvarende krise som hiv/aids epidemien. Selv om det er viktig å anerkjenne STOP AIDS – og andre gruppers – betydningsfulle arbeid mot viruset i Danmark, får teksten det til å fremstå som om organisasjonen nærmest fikk stoppet overføringen av viruset på midten av 80-tallet, noe som dessverre er langt fra sannheten. Utover 1980-tallet ble mange smittet – både heteroseksuelt og homoseksuelt – og mot slutten av årtiet så man en dramatisk økning i antall personer som fikk diagnosen aids. Det kanskje viktigste vendepunktet i Danmark kom snarere rundt 1996, da den nye kombinasjonsbehandlingen (HAART) ble innført, og aids-incidensen falt markant – selv om dette dessverre ikke videre påvirket hvor mange som ble smittet av hiv.

En utstillingstekst kan selvsagt ikke romme det hele, men man bør kunne forvente en hvis nøyaktighet og presisjon. Her er derimot mange av utstillingstekstene så korte og generelle, at jeg mistenker at det kun er dem som faktisk vet en del på forhånd som vil ha mulighet til å forstå hva det egentlig dreier seg om.

Her og nå
En av skilleveggene er viet publikums kommentarer til utstillingen, og det er flere som påpeker at utstillingen fremstiller HBT-historiene som en avrundet epoke, uten tråder til nåtiden. Og det er vanskelig å være uenig i dette. Fornemmelsen av at dette er en historisk utstilling, i forståelsen av noe som har vært og som er ferdig, understrekes av den gammelmodige estetiske profilen, som minner om hvordan vi presenterte skoleprosjekter da jeg var yngre. Som jeg er inneholder få forsøk på å aktualisere historien, og vise kontinuitet i kampsaker og diskusjoner.

Man kan nesten tro at alle politiske kampsaker er løst og at det ikke lenger er et aktivt HBT-politisk og queerfeministisk miljø i København. Et eksempel på denne passive historiseringen kommer særdeles godt til syne på utstillingens ikke videre vellykkede ”gjenoppføring” av den danske kunstneren Lasse Laus installasjon Privacy can only be had in public, skapt til bunkeren i Ørstedsparken i 2001. Installasjonen som tematiserte Søren Pinds buskrydding og kamp mot cruising i parken ”forklares” på utstillingen gjennom en faksimile fra et gammelt Panbladet.

Men det er synd at ikke kuratorene har aktualisert denne tematikken, for eksempel med utgangspunkt i aktivismeinitiativet Bash Back! som i fjor sommer satt i gang en lang rekke aksjoner som svar på de mange voldelige angrepene som har foregått i parken i de siste årene. Tatt i betraktning av at utstillingens arrangører har foretatt mangfoldige intervjuer med gamle og unge aktivister, ville det vært opplagt å inndra samtidige problemstillinger for å skape møter og dialoger på tvers av historien. I stedet fremstiller utstillingen historie som en fast håndgripelig størrelse som tilhører fortiden.

Som kritiker er det ikke uten en litt dårlig smak i munnen jeg setter disse skuffelsene ned på papiret. Det er aldri morsomt å kritisere prosjekter med gode intensjoner og viktige ambisjoner som man virkelig sympatiserer med. Men det er nettopp fordi prosjektets tema og målsetning er så viktig at utstillingens begrensninger føles så nedslående. Forhåpentligvis vil både Bymuseet og andre danske historiske museer fortsette det utfordrende arbeidet med å queere historien, på nye og bedre måter. Men hvis man vil endre måten historier produseres, lagres og formidles, er det viktig at man ikke ukritisk viderefører det tradisjonelle rammeverket, som skapte eksklusjonene i utgangspunktet. Slik vi ser det i Som jeg er.